Livet som ikke var et liv, som og bli værende på sykehuset. Alt startet i 2 års alderen, så det begynner og bli noen år siden. På den tiden bare gråt jeg bare og kunne ikke gå. Jeg ble sendt på sykehuset der det ble tatt en del tester. Jeg hadde da min første operasjon som 2 åring. Legen fant da ut at det enten var Leukemi som er blodkreft eller Juvenil Revmatoid Artritt som er barneleddgikt. Det var da barneleddgikt jeg hadde fått og jeg ble satt på Prednisolon som er Kortison. Dagen etter sprang jeg i sykehus korridorene på Oslo Revmatisme sykehuset. Min oppvekst ble på sykehuset i Oslo, der jeg var alt i fra uker til måneder. Jeg husker ikke så mye av dette selv, men mine foreldre har fortalt meg hvordan det var. Den første operasjonen jeg hadde som jeg husker var i 5-6 års alderen, som var en Artrose i ankelen. Det har blitt en del operasjoner , men det kommer jeg tilbake til seinere.
Jeg er utrolig heldig som har hatt hele familien rundt meg, som har støttet og hjulpet meg og som alltid har vært der. Jeg hadde alltid med meg mamma på sykehuset, pappa var igjen hjemme med lillesøsteren min på den tiden. Jeg vet at det har vært både tøft og vanskelig for mine foreldre og min søster. Vi var jo aldri samlet som en vanlig familie. Men vi kom oss gjennom de tøffeste periodene. Det gjorde oss utrolig sterke som en familie og i dag er vi veldig knyttet til hverandre. Jeg har 3 søsken i dag og mine foreldre er fortsatt lykkelig gift.
Etter noen år med Kortison så sluttet jeg og vokse, så da ble min høyde 140. Jeg har gått på Kortison tabletter siden jeg begynte i 2 års alderen og går også på Methotrexate som er cellegift i tillegg til andre medisiner.
Jeg håper med disse innleggene at jeg kanskje kan hjelpe andre som er i samme situasjon som meg. Jeg velger derfor og dele mine historier som syk men også om helt andre ting.