Jeg er den jeg er på grunn av flere ting og ikke bare på grunn av barneleddgikten. Det er ikke sykdommen som definerer hvem jeg er.

Noen ganger dukker disse spørsmålene opp, spørsmål som:

Ville jeg vært den samme uten barneleddgikt?

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Ville jeg hatt den samme personligheten?

Ville jeg vært meg?

Tanker som dette dukker opp med jevne mellomrom, og svaret er at jeg tror jeg ville vært den samme jenta, jeg tror jeg ville vært meg. Men hadde jeg vært frisk ville jeg kanskje tenkt litt annerledes, jeg tror for eksempel ikke at jeg hadde hatt den samme staheten, for den følger ofte med når du har en sykdom. Smerter gjør også noe med deg, for det å ha det vondt kan forandre deg som person.

Jeg har alltid vært positiv når det kommer til barneleddgikten, jeg har stort sett alltid vært blid og fornøyd, men lei meg på grunn av smertene. Jeg har vært forståelsesfull og tålmodig og samtidig respektert andre.Noen klarer å gå, andre ikke, hverdagen kan se lik ut, samtidig ulik ut. Noen dager er bedre en andre dager, noen dager er mer smertefulle, og da blir humøret automatisk dårlig, samtidig som tårene presser på. Men jeg er fortsatt heldig som klarer det jeg kan. 

Har du vanskeligheter med å forstå og akseptere at situasjonen er som den er, blir det meste vanskeligere å takle. Det hjelper ikke å være sint å bitter, det blir bare ti ganger verre og det fører ingenting godt med seg. Det viktigste er familie og venner, å ha noen som bryr seg hjelper mer en noe annet.

Ikke vær redd for å be om hjelp fra andre, for noen ganger trenger man samtaler og litt ekstra hjelp med det som er vanskelig, men du må også hjelpe deg selv.• Jeg er den jeg er 

• Sykdommen min er en del av meg 

• Men jeg er ikke min sykdom 

Du er så mye mer en bare en sykdom, den er noe du har med meg, noe du lever med, og selv om jeg har tatt med meg mye fra barndommen og frem til nå, kunnskap jeg ikke ville fått vist ikke, forståelsen, styrken og positiviteten, er det likevel ikke sykdommen som gjør meg til den jeg er, men det er en del av den jeg er.Du er like viktig, like god og like vakker selv om du har en sykdom eller flere, om du er 140 eller 180 har ingenting å si. Det vil alltid være noen begrensninger i livet når du er lav, men også for de som er høye. Ting går ikke alltid som planlagt, hindringer vil det alltid være. Noen ganger kan det være viktig å stoppe opp å bare kjenne etter hvor godt du egentlig har det, og hvor bra ting faktisk er. Møter du på hindringer så gjelder det å bare å ikke gi opp, men heller bare prøve. Du gjør jo så godt du kan og mer kan du ikke gjøre.

Ha tro på deg selv, respekter andre og ikke minst vær stolt av den du er ❤️

Bildet er fra http://Pinterest.com

Det er mange ulike ansikter i verden, vi har alle vårt ansikt som definerer hvem vi er.

Når det kommer til barneleddgikt og medisinen Prednisolon (Kortison) vil ansiktet forandre seg med store doser kortison. Det har jeg erfart utallige ganger, spesielt som barn. Jeg var oppe i 30-35 mg med Prednisolon, som er mye. I dag har jeg 5 mg, som er en lav dose. 

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Jeg kjenner best til det ansiktet jeg hadde som barn på grunn av store doser med kortison, et rundt ansikt, store kinn, som alle skulle ta å kjenne på. Utrolig irriterende og frustrerende. Det var alltid ansiktet det syntes best på. Som liten tenkte jeg ikke like mye over det. Når jeg ble noen år eldre forandret tankegangen seg, ansiktet var noe av det værste jeg visste. Jeg hatet det ansiket, jeg likte det ikke i det hele tatt. Jeg vet jeg ikke er den eneste som hatet det ansiket, men det var sånn det var. Etterhvert som tiden gikk fikk jeg trappet ned på kortisonen, det tok tid, men det runde ansiktet ble borte. Jeg fikk et nytt ansikt, et ansikt som er mer meg, som passer meg, og som er meg.

Her er et bildedryss fra tiden da jeg gikk på store doser med Kortison. Et rundt ansikt, et ansikt jeg har mislikt i flere år, et ansikt jeg hatet, som jeg fortsatt hater. Men det var da, og ikke nå.

Hadde dette vært for ti år siden hadde jeg nok ikke delt disse bildene med noen, men det er dette som er virkeligheten, for det var sånn det var.

Bildene er noen år gamle og kvaliteten er ikke den beste, men bildene viser likevel hvordan ansiktet så ut på den tiden sammenlignet med i dag. Det øverste bildet er fra sykehuset, alderen på noen av bildene er jeg usikker på. 

Dette er fra sykehuset

På dette bildet er jeg 6 år

Her lå jeg klar for nok en operasjon. På nattbordet hadde jeg bøker og Polly Pocket, som jeg fikk i premier av mine foreldre. Jeg hadde et helt lager med bare Polly Pocket ting.

Her var jeg mega klar for å ta stingene på ankelen etter en operasjon.

Jeg var ofte innom vaktrommet på sykehuset for å slå av en prat med de som jobbet der. Jeg hadde alltid full kontroll på hvem som var på jobb. Noen ganger fikk jeg også lov til å sitte på vaktrommet å tegne eller skrive, som jeg gjør på dette bildet.

Dette er også fra sykehuset, og som dere kan se hadde jeg store doser med Kortison. Men jeg var nesten alltid glad, jeg hadde alltid et smil på lur.

Dette er fra sykehuset hos fysioterapauten. De tegnet ofte fine tegninger på knærne.

På dette bildet er jeg mellom 7-8

Her er jeg 8 år gammel

Her er jeg 8 år

På dette bildet er jeg 8 år

Her var jeg 8 år og hadde akkurat blitt store søster <3 (Bildet er godkjent av min søster Gunnhild Marie)

Her er jeg rundt 10 år

Her er jeg 13 år

På dette bildet er jeg 14-15 år

14-15 år

Dette er meg i dag, et ansikt som er veldig annerledes med tanke på alle de gangene da jeg hadde det runde ansiktet. Og så klart er jeg mer fornøyd med hvordan det er i dag, det ville alle vært om de har vært der jeg har vært.