Det var morgen, og jeg ble vekket av en sykepleier. Jeg ble trillet fra rommet i sykehussengen og bort til der anestesien var. Jeg skulle ha en behandling, som var 2 sprøytestikk på innsiden av det ene låret og 4 sprøytestikk fra innsiden av det andre låret. Jeg lå i sykehussengen og ble stukket 1 time i strekk, jeg kjente hvert stikk, og jeg lå å gråt. Jeg hadde med meg en sykepleier som satt ved siden av meg og passet på meg, hun holdt meg i hånden mens anestesilegen stakk å stakk. Det var ikke mange stikk, men det føltes alikevel som en evighet. Behandlingen tok også lang tid når alt i sprøytene skulle inn.
Jeg er glad jeg fikk ha med meg en sykepleier, det hjalp når jeg fikk ha med mer henne. Hun har alltid vært der for meg når jeg har vært i Oslo, både på det gamle Revmatismesykehuset og Rikshospitalet. Når du må være på sykehuset over lengre tid er det viktig at det er noen der som du kan snakke med, som du kan ha gode å lange samtaler med, noen som alltid støtter deg og muntrer deg opp, noen som betyr mye for deg. Hun har alltid passet godt på meg og hjulpet meg masse. Det var flere som jobbet der som jeg likte godt, men hun var alltid nummer 1, og vil alltid være det. Om hun hadde lest dette, hadde hun nok vist at det var henne jeg snakket om.
Tilbake til Behandlingen jeg fikk, som var for at musklene på innsiden av lårene ikke skulle være så stramme. Musklene ble bedre noen dager etter behandlingen og det ble lettere å bruke benene. Når behandlingen var ferdig, ble jeg trillet tilbake til rommet igjen, og jeg fikk frokost på sengen, de hadde også laget diplom til meg 🙂
Diplomen som jeg fikk etter behandlingen 🙂
<3
Rebekka Josefine: <3