En ting jeg husker veldig godt fra førskolen, var et klatrehus, det var langt ned til bakken. Klatrehuset hadde vegger rundt seg og en trapp som lå nederst som du kunne gå inn fra. Jeg stod på toppen, utenfor klatrehuset. Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men det er fort gjordt at ting skjer. Jeg ramlet hvertfall, først rett ned i selve huset og deretter trillet trappen meg videre ut mot en fotballbane. Klatrehuset var laget av tre. Jeg var 5-6 år, men jeg husker fortsatt hendelsen godt. Jeg husker bare at jeg slo hodet kraftig. Jeg ble raskt løftet opp av en lærer som passet på meg etter fallet. Det gikk heldigvis bra, men det kunne gått verre.
Bildet er lånt fra denne siden: https://www.tilboligen.no/lekestativ-balconyfort
Det fins mange forskjellige lekestativer og klatrehus, dette er ikke likt det jeg falt fra, men er noe av det samme.
Jeg var mye på sykehuset mens jeg gikk på skolen. Jeg fikk tidlig ekstra undervisning, undervisning som var tilrettelagt på grunn av at jeg mistet så mange skoletimer, jeg var jo mer på sykehuset en jeg var hjemme. Når jeg kom hjem igjen hadde klassen kommet lenger i fagene en det jeg hadde. Jeg gikk på skolen på sykehuset når jeg klarte, når jeg ikke var for syk. Men det var ikke det samme, det var ingen klasse, og sjelden andre elever. Lærerne var 2 eldre damer, de hadde andre måter å undervise på, jeg forstod jeg veldig lite av for å være ærlig.
Jeg trengte tilrettelegging for at jeg skulle komme meg videre. Jeg fikk ekstra undervisining gjennom hele barneskolen og ungdomskolen, noe jeg er glad for.
Jeg hadde to sett med bøker, et sett hjemme og et på skolen. Det var for å slippe å bære på en sekk med alle de tunge bøkene i. I tillegg hadde jeg egen pult og egen stol, pulten var større og stolen var myk. Jeg hadde også en pute som jeg kunne hvile hodet mitt på når jeg var sliten, og ja, jeg sovnet faktisk en gang også.
Jeg var glad i skjønnhetsskrift, det å kunne skrive pent å sette sammen bokstavene syns jeg var gøy. Jeg syns fortsatt det er gøy å skrive og tegne. Det er noe jeg har tatt med meg som jeg forsatt bruker.
Her er tre eksempler. Jeg bruker for det meste den øverste, men jeg bruker også løkke/skjønnhetsskrift, alt etter hva som passer best. Blokkbokstaver bruker jeg sjelden, det hender av og til vist det er papirer som skal fylles ut.
Jeg fikk alltid mye skryt for håndskriften, det stod ofte som en beskjed på arkene ”nydelig håndskrift” fra innleveringer. Skriftlig var noe jeg likte, det å bare å sitte å skrive, det var noe jeg mestret og fikk til. Muntlig var jeg ikke noe glad i og prøvde som oftest å sluntre unna, det var jo ikke alltid det gikk da.
Det jeg slet aller mest med var det å være synlig, som det å snakke, stille spørsmål, høytlesning i timene, det å stå forann i klassen å fremføre noe eller å stå forann når klassen skulle synge. Jeg stod alltid bakerst når jeg måtte være med, for jeg sa som oftest nei til dette. Selv om ingen så meg når jeg stod bakerst på grunn av høyden, var jeg likevel redd. Men hvorfor aner jeg ikke. Jeg ønsket bare å være usynlig.
Jeg var en sjenert jente og var alltid forsiktig av meg, jeg satt alltid stille og snakket veldig lite i timene. Sånn var det stort sett gjennom hele skolen til jeg begynte på videregående, da forandret jeg meg og ting ble lettere.
På videregående gikk jeg Tegning form og farge, jeg har alltid vært glad i å tegne, jeg var også flink, å se streker bli til et bildet var gøy få til. (kanskje jeg deler noen av tegningene med dere senere en gang)
Jeg ble alltid lagt merke til, noe jeg fortsatt blir. Jeg var aldri upopulær, og hadde mange rundt meg gjennom hele skolegangen.
I dag er ting bedre, selv om enkelte ting fortsatt er de samme.
Håper alle får en fin helg 💞