Jeg var skeptisk på om denne ville fungere, men jeg tok en sjangs å bestilte den. Nå har jeg prøvd den ut i noen uker og jeg kan si at det virker. Denne skal hjelpe for flere situasjoner.
Om du har hund eller katt vil jeg anbefale denne. Det er en egen for hund og egen for katt. Om du har en stresset, nervøs eller redd hund eller katt så ville jeg gitt denne et forsøk. For noen vil den virke bedre mens for andre vil den ikke ha like mye effekt. Men det er vanskelig å vite uten å ha prøvd den ut.
Denne kjøpte jeg på Vetzoo og er en luktspreder. Duften skal gjøre at hunden/katten blir roligere og ikke er så nervøse. Den varer i 4 uker ca, etter det er det bare å bestille ny refillflaske. Jeg kjøpte adapteren og da følgte det en refillflaske med.
Etter å hatt besøk merket de at Bonny var roligere en han har pleid å være, noe jeg også har merket.
Det er ikke bare vi mennesker som kan bli redde, stresset eller nervøse, det er noe som ligger i dyrene også og spesielt hos enkelte. En hund kan ha frykt og angst, men de kan også utvikle panikk. Det er da denne kan være grei. I tillegg kan den også brukes på nyttår men også vist du skal lære hunden å være alene.
Pakningen ser ut som dette og kan kjøpes fra denne siden
Jeg har lenge ønsket meg akuratt disse skoene. Så jeg bestemte meg for å bestille disse over internett. Jeg søkte å søkte, jeg leste frem og tilbake, men størrelsen min hadde de ikke. Jeg fant tilslutt en side som hadde min sko størrelse, som er 33. Jeg vurderte størrelse 34 også ettersom jeg har et par sko i den størrelsen også
Etter noen dager fikk jeg skoene, endelig. Disse hadde jeg gledet meg til og få. Men det ble ikke akuratt noe jubel for å si det sånn. Skoene var nemlig alt for store, nærmere 2-3 cm for store. Jeg ble skuffet kan du si. Lurer på om størrelse 34 hadde vært halvparten av min fot, jeg er glad jeg ikke gikk for den størrelsen. Jeg tok opp mobilen og ringte kundeservice, og fortalte hvordan det var. Jeg fikk god hjelp og servicen var det ikke noe å si på. De hadde mindre størrelse på lager, rettere sagt sko størrelse 31. Dette er jo en liten størrelse og mindre en det jeg pleier å bruke. Men de skulle sende skoene i størrelse 31.
Jeg fikk de jo ikke dagen etter, men det gikk ikke mange dager før jeg endelig igjen mottok disse etterlengtede skoene mine.
Jeg tok opp skoene fra esken og trødde i, og endelig så passet foten i skoen. Problemet nå var jo det at jeg ikke fikk igjen disse reimene og spesielt da den første reimen. Grunnen er så enkel som at jeg har bred fot eller høy rist. Jeg har jo liten og smal fot ellers, utenom at jeg har bred rist. Men jeg gjør det enkelt å lager bare noen hull selv, sånn at jeg får igjen skoene. Ellers så er jeg utrolig fornøyd. De kostet tross alt 599 kroner. Kvaliteten skal være veldig god, det er jo Birkenstock sandaler.
Hadde jeg tatt størrelse 30 ville jeg nok ikke fått inn foten eller risikert at mine tær hadde stukket ut fra sålen. De andre skoene fikk jeg hvertfall sendt tilbake. Jeg tenker at formen på disse har en annerledes form eller at de rett og slett bare er litt store i størrelsen.
Ha en fortsatt fin dag 🙂
På bildet øverst fikk jeg igjen den første reima med disse sokkene, den nederste reima ligger bare rett over skoen
På denne tiden var jeg veldig dårlig, jeg klarte nesten ikke å gå, og måtte bruke rullestol. Jeg hadde både elektrisk og vanlig manuell rullestol som jeg brukte.
Som jeg skrev for noen dager siden gikk jeg på veksthormon i perioder, og startet allerede når jeg var 8 år. For at veksthormonen skulle virke som den skulle måtte jeg ned på kortisonen, det var bare et alternativ, og det var å flytte til Spania. Veien dit ble lang, med utrolig mye som skulle ordnes.
Jeg har lagt med flere artikler/reportasjer som dere kan lese mer om lenger ned
Dette er fra den første turen til Spania, hvor vi leide hus med basseng
Vi var en famlie på 6 og alle skulle flytte til Spania. For å få dette til, så trengte vi hjelp. Til sammen bodde vi 7 måneder i Spania. Det ble laget flere artikler og reportasjer om meg, min sykdom og min familie. Vi var i Se og hør, Allers, Aftenposten, Dalane Tidene, Aftenbladet, vi var også på Tv2. På den tiden var jeg like høy som den minste søsteren min på 5. Saken om meg gjordet at vi fikk utrolig god hjelp, pengene ble satt inn på en konto som gikk til reisene vi hadde. Vi fikk støtte over alt sånn at vi kunne bo i Spania. Klassen min i Norge samlet også inn penger, barnehagen til søsteren min samlet også inn penger, det var mange som støttet og samlet inn penger til fondet jeg hadde. Jeg ble også spurt om jeg ville komme å snakke om sykdommen min på God Morgen Norge, men jeg takket nei til det da.
Jeg startet på veksthormon i 92, da flyttet vi også til Spania. Dette var 2 Januar i 98. Vi leide et hus med 2 etasjer. Huset var stort og kjempe fint, vi hadde også basseng utenfor som vi badet i. Vi bodde i Spania i 4 måneder. Jeg begynte på den Norske skolen i Spania, søsteren min og broren min begynte også der, den minste av mine søstre begynte i barnehagen som lå på siden av skolen.
Når jeg var 13 år var jeg bare 111 cm, det begynte å haste vist jeg skulle få vokse noe mer. For at veksthormonen skulle virke måtte jeg ned på kortisonen, på den tiden var Spania det beste alternativet. Jeg måtte ha varme og et varmt klima. Jeg trappet ned på kortisonen og veksthormonen begynte dermed å virke. I Norge hjalp det ikke siden jeg var så dårlig, jeg hadde også store doser med kortison.
Dette er fra da vi var i Se og Hør
Vi fikk også utrolig god hjelp fra Tv2, de filmet oss flere ganger, både før vi reiste til Spania og når vi kom hjem. De kom på sykehuset å filmet når jeg var innlagt, i tillegg var de med oss til Spania og var me oss der. Dette ble sendt på tv og filmene har jeg tatt vare på.
Jeg ble også spurt om jeg ville stille opp igjen i Se og Hør og fortelle om hvordan det hadde gått, dette takket jeg nei til. Jeg var nok bare litt lei av alt på den tiden og orket ikke flere spørsmål.
Dette bildet er tatt av Se og Hør
Det som var verst med å flytte til Spania var det å reise fra vennene og de andre familiemedlemmene som var hjemme. Det var tungt og vanskelig å være borte fra de.
I Spania fikk vi besøk fra Norge av noen venner av familien, vi fikk også besøk av Tante, Onkel å. 2 søskenbarn. Jeg husker at det var en gledens dag, så utrolig fint. Det var virkelig noe som gjorde oppholdet mye lettere. Vi hadde et helt hus og hadde plass til mange. Det ble noen fine dager, men helt forferdelig når de reiste hjem. Det ble mye tårer og grining. Det ble så tomt når de reiste, det merktes godt at de ikke var der.
Noen uker senere var oppholdet vårt også over og vi reiste endelig hjem til Norge. Det var helt fantastisk å komme hjem. Det er noe eget å komme hjem til sitt eget hus og hjem, komme hjem til maten og lukten og ikke minst familiemedlemmer, venner og skolen.
Jeg og min lillesøster. Bildet er tatt av Se og Hør
Vi reiste ned til Spania igjen 23 Oktober i 98. Denne gangen bodde vi i en leilighet, som ble 6 uker. Vi gikk på skolen og den minste søsteren min i barnehage.
Når vi kom hjem til Norge ble jeg etterhvert dårlig. 22 Desember måtte jeg på sykehuset å få blodoverføring. Jeg hadde en blodprosent på 6.8 og fikk 1 liter med blod.
Den 3 og siste turen var 5 Februar i 99, da bodde vi også i en leilighet på Gran Canaria. Det ble 6 lange uker. Jeg var lei og ville hjem. Jeg begynte å telle ned dagene med en gang, og dagene ble lengre å lengre. Vi gikk på skolen denne gangen også, og hun minste søsteren min gikk i barnehagen. Det ble samme prosedyre som de 2 andre gangene, selv om oppholdene var ulike. De andre likte bedre å bo i Spania en det jeg gjorde, de trivdes bedre.
Det var like fantastisk å reise hjem hver gang, det å bare komme hjem til Norge er virkelig magisk.
Fra Dalane Tidene
Fra Dalane Tidene
Dette er fra Dalane Tidene mens vi bodde i Spania.
Jeg er glad mine foreldre fikk det til, sånn at vi kunne bo der over disse periodene. Dere stod virkelig på for meg. Tusen takk for alt dere gjorde. Jeg gikk fra 111 cm til ca 140 cm, jeg vokste noen cm hver gang og er utrolig fornøyd med resultatet. Jeg er fortsatt en lav jente, men høyden ble mye bedre en det den var, verden er tross alt fylt med lave personer, høye personer, tynne og overvektige personer. Det er nok av variasjoner. Det et det som gjør oss unike, at alle er forskjellige.
Tusen takk for all den hjelpen og støtten jeg fikk, fra skolen, venner, organisasjoner, familie og alle de vi ikke kjente, og ikke minst, en stor takk til de som jobbet i de ulike media bladene/avisene. Jeg er utrolig takknemlig. Takk for at dere stod på.
Fra Stavanger Aftenblad
Fra Stavanger Aftenblad
Fra Stavanger Aftenblad
Fra Stavanger Aftenblad
Fra Stavanger Aftenblad
Fra Aftenposten
Dette bildet er fra da det ble tatt klassebildet i Spania
12 Mars i 1991 ble jeg innlagt på Oslo Revmatismesykehuset, der tok jeg prøver av hvordan jeg produserer veksthormon. Jeg hadde en pumpe som tok 24 prøver i glass. Det ble gjort på natten i dyp søvn og tok 12 timer.
9 Januar 1992 startet jeg på veksthormon, jeg var bare 8 år.
Med mindre doser Kortison virket veksthormonen som den skulle. Jeg vokste flere cm, noe jeg er utrolig glad for. Det var ingen selvfølge at jeg skulle bli så høy som jeg er nå. Jeg kunne ha stoppet på 111 cm og blitt værende som jeg var, det var derfor ekstra stas å få de centimeterene som jeg fikk.
Når jeg var 13 år var jeg 111 cm, i dag er jeg ca 140 høy. Jeg var heldig som fikk lov til å starte med veksthormon når jeg var så ung og at jeg fortsatt fikk lov til å gå på det over så lang tid.
Jeg har hatt barneleddgikt (Juvenil Revmatoid Artritt) siden jeg var 2 år gammel, det var hvertfall da de fant det ut. Jeg ble satt på Prednisolon som er Kortison, som jeg fortsatt tar i dag men mindre doser en tidligere. Prednisolonen kan gjøre at du slutter å vokse, spesielt om du har gått på høye doser over tid. Jeg var lavere en de fleste og vokste nesten ingenting. Etterhvert begynte det og haste vist jeg skulle vokse mer. Jeg måtte ned på Prednisolonen for at det skulle være mulig. Selv om jeg startet på veksthormon når jeg var 8 år gammel, hadde jeg flere opphold med og flere opphold uten veksthormon. Jeg hadde mange dårlige perioder innimellom og måtte opp på Kortisonen, og da virket ikke veksthormonen som den skulle.
Dette innlegget kommer jeg til å dele opp i to deler, fortsettelsen vil komme om noen dager.
Dette bilde er fra 91 når jeg var 7 år
Her er jeg ca 8 år
Her konsentrerer jeg meg med å stikke meg selv, det var ikke alltid like enkelt men jeg fikk det som regel alltid til
Som dere ser var ikke spissen så lang, så jeg ble fort vandt med å stikke meg selv
På en god dag er det faktisk mulig, mens på en dårlig dag vil det være umulig. Jeg vet også at det er flere som ikke har den muligheten som jeg har, og at det blir vanskelig for andre å fullføre.
På Lørdag bestemte jeg og Stina oss for å prøve oss på en ny tur. Denne gangen gikk turen til fyret.
Jeg hadde ikke gått denne turen før, og visste ikke noe om hvor langt eller hvordan veien var, men jeg ville forsøke å få til denne turen også. Først var jeg hos Stina, hun laget middag til oss. Menyen besto av fylt rødspette, poteter og grønnsaker. Hun er veldig flink til å lage mat så middagen ble som vanlig veldig god 🙂
En stund etterpå kjørte vi til en grind, der parkerte vi før vi begynte å gå. Veien bort mot fyret gikk greit, noe av terrenget lå i skogen, med steiner og små fjell, og oppover og nedover bakker. Jeg klatret og klatret, jeg hoppet og jeg gikk. Vi hadde sol hele veien mens vi gikk, noe jeg merket godt i ansiktet, det kokte kan man si, men vi hadde noen små pauser i skyggen innimellom så det hjalp godt på. Vi nådde målet til slutt og kom oss til fyret, der satte vi oss ned for å hvile benene litt før vi begynte hjem veien.
Veien hjem gikk også greit, men jeg klarte å skli på noen løv blader, det endte med at jeg falt på rumpa, som nå har blitt blå. Men jeg kom meg fort opp igjen. Vi kom oss ut av terrenget i skogen og gikk siste rest på veien. Turen hjem var noe tyngre en bort, jeg merket at den ene ankelen begynte å verke og dunke, men vi kom oss hjem til slutt. Stina er vandt med å gå mer, men jeg tror hun også syns at det var tungt. Vi brukte nok et par timer, men vi hadde også noen pauser da. Tur retur ble det nermere 3 km. Jeg må si meg fornøyd med å ha fått til denne turen også. Men denne turen syns jeg var tyngre en Fladen på 410 trappetrinn.
Tusen takk for en kjempe fin tur Stina <3
Lille presteskjær fyr
Utsikten mot Foksteinene, mellom Sogndalstrand og Jøssingfjord
Stina laget middag til oss før vi tok turen ut til fyret. Rødspetten var fylt med ost og brokkoli
På Lørdag bestemte Stina og meg oss for at vi skulle prøve oss på en topptur. Hun hadde gått denne toppturen før, så hun visste at det kom til å bli tungt. Dette hadde vi snakket om for lenge siden, at det hadde vært gøy å prøvd.
Plassen heter Fladen i Jøssingfjord og er 410 trapper rett opp. Jeg brukte ca 25-30 min opp og er fornøyd med det Jeg skal være ærlig å si at det var utrolig tungt, å gå opp disse trappene, men jeg klarte det. Etter trappene var det klatring på fjell og oppover skråninger før vi var på toppen av fjellet. Her fikk vi se utsikten som var kjempe fin, i tillegg fikk vi skrevet i turboken Vi satte oss ned på fjellet og fikk hvilt beinene litt før vi tok fart på hjemveien.
Turen ned var ikke noe spesielt tung, så det tok ikke lang tid før vi hadde komt oss helt ned. Jeg fikk hvertfall tatt noen bilder. Jeg må være ærlig å si at jeg er stolt av meg selv, stolt over at jeg faktisk klarte denne toppturen. Jeg vet at ikke alle klarer denne turen, så jeg er fornøyd.
Tusen takk for en fin tur <3 Jeg koste meg og syns det var utrolig gøy.
For 3 år siden var jeg veldig dårlig å klarte så vidt å gå. Jeg måtte lene meg på møblene for å klare å ta et å et steg. Men etter at jeg startet med Benepali i sprøyteform tok det ikke lang tid før jeg merket forskjell, jeg ble så utrolig mye bedre av denne medisinen. Sprøytene setter jeg selv hver Tirsdag. Denne har virkelig hjulpet meg og er helt fantastisk. Den er rett og slett magisk.
Her er turboken som vi skrev i 🙂
Utsikten var fin den, men som dere ser var det langt ned
Fakta:
Fylke: Rogaland
Kommune: Sokndal
Tid: 30min tur/retur (I tillegg kommer eventuelt pauser)
Lengde: 1,2km tur/retur (Stigning 171m)
Høyde: Fladen 177m.o.h
Lyst til å oppleve god utsikt på kort tid? Da er Fladen ovenfor vakre Jøssingfjorden et godt alternativ. En følger trallbanen og vannledningen helt opp til demningen ved inntaksdammen, og videre går en i terreng på snaufjellet de siste minuttene. Det er turbok, varde og en fantastisk utsikt på toppen av dette fjellet.
Mine foreldre var også unge når jeg ble født, mamma var 18 år gammel og pappa var 21 år. De giftet seg også før de fikk meg. Etterhvert ble vi en familie på 6 stykk
Det er alltid stort å bli foreldre, du blir stolt, du blir lykkelig, du blir rørt, et magisk øyeblikk. Men det ble nok ikke helt sånn som dere hadde sett for dere. Det eneste jeg gjorde var å gråte, og dere gikk skift, med å bære på meg og være oppe med meg. Jeg vet det var tungt og tøft til tider, men jeg syns dere taklet det utrolig bra. Jeg syns dere gjorde en fantastisk jobb, noe dere fortsatt gjør. Dere har alltid vært der for meg, dere har alltid hjulpet meg og stilt opp. Jeg vil si tusen takk mamma og pappa, takk for alt dere har gjort for meg, takk for alt dere fortsatt gjør for meg. Takk for at dere har stått på dag og natt i flere år. Takk for at dere kjempet for meg når jeg selv ikke kunne. Jeg er så takknemlig og stolt over dere, stolt over at akkurat dere er mine foreldre.
Vi begynte å reise til Oslo på Revmstismesykehuset når jeg var 2 år, dere var bare 20 og 23 år. Etter det fortsatte det jo med reising etter reising og dere var alltid med. Jeg husker en av gangene jeg ville prøve å være helt alene på sykehuset uten dere, da reiste dere hjem med toget og jeg ble igjen noen dager på sykehuset uten dere. Når jeg skulle hjem tok pappa toget til Oslo for å hente meg og reiste hjem sammen.
Dere har kjørt på meg, og vært med meg på ting opp igjennom. Dere har alltid stilt opp for meg og mine søsken, uansett hva det har vært. Dere har pleiet og passt på oss når vi har vært syke og gitt oss omsorg. Jeg vet at jeg snakker for mine søsken også. Vi kunne ikke hatt det bedre.
Jeg husker at jeg var med Pappa når han arbeidet på jernbanen. Han jobbet av og til nattskift, og det passet jo meg ypperlig. Han kjørte en gul robel, og jeg satt på mens han kjørte. Denne blir kjørt på togskinnene. Dette var noe jeg syntes var gøy å få være med på. Vi hadde med kaffe, og en annen som var med å jobbet hadde med seg smørbrød. Vi var ikke hjemme før i 7-8 tiden på morgenen.
Dere er verdens beste mamma og pappa <3 Jeg er veldig glad i dere <3
Det blir nok litt mindre blogging nå i disse sommerdagene, men noe vil det nok bli.
I dag vil jeg ta dere med på en liten reise, en reise gjennom flere år med mye historie, en historie om meg i bilder.
På noen av bildene er jeg mer syk en andre bilder. Jeg hadde store doser med prednison, kinnene var rundere, noe som er vanlig når du går på store doser med prednison/kortison. De runde kinnene forsvant når jeg trappet ned på prednisonen.
Som dere ser så var jeg tidlig ute med å følge hårmoten men også motestilen 🙂
Jeg ser at jeg har forandret meg i løpet av disse årene, men det skulle jo bare mangle. Når jeg tenker tilbake må jeg si at jeg er mer fornøyd med meg selv i dag en det jeg har vært tidligere.
Her er jeg 8 måneder gammel
Her er jeg ca 1 og et halvt år
Ca 3-4 år
Her er jeg på sykehuset på det gamle Revmatismesykehuset
Her er det ingenting å si på motestilen, i vogna ligger en hvit liten kattunge som jeg ofte trillet tur på.
Her er jeg ca 6 år. Her gikk jeg på en stor dose med prednison. Som dere ser var kinnene runde
Her er jeg ca 6-7 år, jeg hadde operert å gikk på krykker
Ca 7-8 år
Her er jeg 10 år. Bildet er fra det gamle Revmatismesykehuset når jeg fikk blodoverføring.
Her er jeg også 10 år, bildet er fra sykehuset når jeg fikk medisin intravenøst
Her er jeg på skolen på det gamle Revmatismesykehuset
Dette er fra sykehuset når jeg feiret 17 Mai i Oslo.
Her gikk jeg også på en større dose med prednison, og ble også litt rundere i kinnene
Hva er vel bedre en å stå opp å sette seg ned med en kaffekopp og lese Det Nye.
Er det noe jeg liker så er det nettopp dette, å nyte stillheten på morgenen mens jeg sitter og leser Det Nye. Hva kan være mer interessant å lese om en sminke og klær. Dette er noe jeg interesserer meg for og noe jeg elsker å lese om. Her har du underholdning akkurat når det passer deg. Med andre ord, Det Nye er et blad som har litt av alt og er et motemagasin som engasjerer de aller fleste. Er det noe jeg må ha, så er det akkurat dette. Det å sette av tid til seg selv er så viktig.
Er du glad i interiør og trenger inspirasjon til eget hjem, vil du også finne dette i bladet.
Nå får du et tilbudsabonnement på Det Nye til bare 279,- (+ 79,- i porto) Du får 8 utgaver og som abonnement får du en svarsgave, som er en utrolig fin beige lycke crossover veske. For å bestille abonnementet på Det Nye trykker du bare på denne linken http://abo.detnye.no/DNY180501/blogg/ eller direkte på bildet.
Et og et halv år etter at jeg var født ble jeg storesøster til Gunn Hege. Den første tiden var det bare du og jeg. Vi gikk i samme barnehage der vi også var mye sammen. Mamma var med meg på sykehuset og pappa var hjemme med deg. Du var liten og skjønte ikke så mye av det. Når vi kom hjem fra sykehuset ville du ikke gå til mamma med en gang, når hun begynte å snakke kjente du igjen stemmen hennes og du visste da at dette var mammaen vår. Etterhvert som du ble eldre flyttet du til Haua. Jeg husker at jeg syns det var vanskelig, vi var så mye sammen, det var jo alltid du og jeg. Jeg var ofte på besøk hos deg når du flyttet og kunne ligge over i flere dager. Vi hadde jo noen fester sammen i starten, der vi også feiret bursdagen din. Jeg var så heldig å få være med deg på to fødsler, når Leon og Linnea ble født. Det var en utrolig fin opplvelse. I dag er du 32 år og fortsatt like nydelig som du alltid har vært.
Gunn Hege er nok den jeg har tilbrakt mest tid med ettersom hun er et og et halvt år yngre en meg. Vi er jevngammle og har hatt felles venner, noe vi også har i dag.
Etter fem år ble vi storesøstre til broren vår Kim Arne. Du ble født med klompfot der begge beinene lå innover istedenfor utover. Det ble sykehus på deg også og flere operasjoner opp igjennom årene. Du ble operert som baby. Du har enda litt forskjell men ikke noe som syns veldig. gikk med skinne som var festet inni beinene dine, disse skrudde du selv med en skiftenøkkel. Jeg husker at jeg syns det var fasinerende og syntes du var tøff. Det var ikke noe som var vondt sa du selv om det så sånn ut. Du er onkel til Leon, den første onkel ungen din. Det er ikke vanskelig å se at dere er i slekt. Leon har mye etter deg og ligner deg på en prikk, men han har nok noe fra oss alle. I dag er du 29 år og verdens beste bror.
Det har nok vært litt vanskelig for deg å vokse opp med 3 søstre, men jeg syns du har klart utrolig bra. Du har alltid passet på oss og vist omsorg.
Sammen bodde vi 3 søsken og mamma å pappa i gydalen, der bodde vi en stund før vi flyttet mot byen til Egersund, vi ble boende i Egersund der vi vokste opp.
På dette bildet var han 3 måneder når de byttet gips, da hadde han allerde gått med gips over lengre tid
Her er han noen måneder eldre, han fikk skinner som han brukte over en lengre periode
Etter 8 år fikk vi en lillesøster. Gunnhild Marie, hun fikk det lengste navnet av oss alle. Jeg husker at jeg var flink til å hjelpe mamma, jeg trillet deg ute i vogn, jeg passet på deg, jeg bar deg, jeg skiftet bleier og klær på deg oppå stellebordet. Du hadde en hvit korg, en vugge som du lå å sov i, jeg pleide å legge meg oppi den ved siden av deg. Du var baby, men jeg husker at du bare kikket rart på meg, jeg begynte å le av deg og fikk flere ganger latterkramper av deg. I dag er du 25 år og like pen som du alltid har vært, du er også mamma til 2 fine gutter.
Etter å ha bodd flere år i Egersund valgte vi å flytte til Sokndal. Eller Haua som vi kaller det. Gunn Hege flyttet allerede bort når hun var 18 år, og fikk senere sitt første barn, som er Leon. Vi flyttet bort en stund etter at Leon var født.
Vi har alltid hatt et godt å nært forhold, vi er veldig knyttet til hverandre, og er veldig gode venner, vi støtter hverandre i det meste. Vi kan snakke, vi kan le og vi kan også gråte. Vi er der for hverandre og hjelper til alle sammen
Vi har hatt noen fighter innimellom, men det er vel vanlig det. Vi har diskutert og vært litt små irritert på hverandre, men det varer aldri lenge. Vi kan være litt vimsete alle sammen, men her tror jeg kanskje at dere er hakke verre en meg. For de av dere som kjenner meg og mine søsken så vil dere nok kjenne igjen mye av det jeg snakker om her. Vi er stae alle sammen, men det er vel jeg som har fått stempelet for å være den staeste av oss. Det er viktig å stå for det man tror på.
Når jeg har vært syk av barneleddgikten så har dere alltid passet på meg, dere har alltid vært der for meg og pleier meg når jeg har vært dårlig. Jeg er utrolig takknemlig for all den hjelpen jeg har fått.
Jeg er så takknemlig for at jeg har dere. Jeg er veldig glad i dere ♡ Dere er best!
